Monday, August 8, 2011


Det ble en lang pause, lengre enn jeg hadde tenkt. Den lille bloggen min føltes så utrolig meningsløs etter 22. juli. Jeg er så takknemlig for at ingen av mine nære ble rammet. Vi prøvde å skåne gutten vår for det som hadde skjedd, men da det skulle være ett minutts stillhet i hele Norge følte jeg at det var riktig at vi som en familie også gjorde det. Utrolig vanskelig å forklare for en 3,5-åring hvorfor vi måtte være stille. Samtidig er jeg glad for at vi bor i et land hvor vi har det så godt at ondskap blir vanskelig å forklare. Det er sikkert flere som har slitt litt med hvordan og hvor mye man skulle si til barna. Vår gutt hadde mange spørsmål, blant annet hvor den slemme mannen bodde, hvorfor han var hos politiet, hvilken farge han hadde på huset før han bodde i fengselet... disse spørsmålene (og mange fler) kom i flere dager etter, men det virket som han slo seg til ro med svarene våre.
♥ Vi sender våre varme tanker til alle dem som ble rammet av tragedien den 22. juli ♥ 

4 comments:

  1. Huff ja, livet får en annen dimensjon når noe slikt grusomt skjer...stakkars stakkars berørte familier...

    Frøya på 8 ville flytte fra Norge, og Sigurd på 6 var mest opptatt av å få se bilde av han. Ville se hvordan en slik man så ut...

    Her om dagen kranglet de...Sigurd stoppet opp for å lete etter et stygt ord å kalle søstra si...ut kommer: din..din...gjerningsmann!!!

    De får alltid med seg mer enn vi tror....

    Nå må vi ta tilbake hverdagen, men aldri glemme...Klæm

    ReplyDelete
  2. Jobben min har tillatt meg å ta del i noen av ofrenes verden i etterkant, og jeg kan si at disse menneskene ikke hadde hatt noe imot at ting blir positive igjen. Ungdommene viser en helt utrolig stå-på-vilje og samhold. Og se at de vil ta opp livene sine så raskt som mulig, gjør det enklere for oss andre og.
    Fantastiske menneskene!!

    ReplyDelete
  3. Jeg syns også det var vanskelig å komme igang med bloggingen igjen..hva skulle jeg si? Alt virket meningsløst å blogge om. -Men nå er jeg så smått i gang igjen.

    Det var kjempevanskelig å vite hva vi skulle fortelle barna. Lillesøster er bare 2år, så henne sa vi ingenting til, og storebror på 5,5år ville vi først skåne helt, men skjønte fort at han ville plukke opp her og der. Vi har bare fortalt om bomben..klarte rett og slett ikke å si noe mer.
    Syns gutten din hadde mange fine sp.mål, jeg. Min gutt har ikke stilt noen sp.mål i det hele tatt, han.

    ReplyDelete
  4. Så enig. Det var vanskelig å snakke med ungene om det som hadde skjedd. Vi ble nødt til det, siden vi måtte kaste oss i bilen og kjøre papsen på jobb på sykehuset i hui og hast, før vi visste noe om omfanget. Da var det jo ikke så mye å si, heller, annet enn at et hus var ødelagt av en eksplosjon og at mange mennesker trengte hjelp.

    Minstemann (3) vil fremdeles at vi skal fortelle om mannen og huset og bilen hans, han lurer veldig på om han har fått ny bil og om han fikk kjøre selv i politibilen. De får med seg mye. Jeg synes spørsmålene til gutten din var kjempefine! :)

    ReplyDelete

Hei! Takk for at du tar deg tid til å kommentere Ü Det blir jeg så glad for!